Anders M.K.

9a1 Ensomhet

Alderdommens onde sirkel

Nå kommer hun igjen. Jeg kan høre de høyhelte skoene mot linoleumsgulvet som to
trommestikker. De kommer fort. Hun var her for ikke så veldig lenge siden. Gav meg bare to
piller og ba meg sove. Det føltes godt.

Det blir tatt i dørklinken og døren skyves innover. Døra er en sånn gammel dør med
nøkkelhull som man kan se gjennom. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi har nøkkelhull i
dørene her. Ingen av oss får lov å låse døra heller. Jeg blir avbrutt i tankene av en lys stemme.
”Mr. Edvardsen, tid for frokost”. Stemmen høres kjent ut og jeg snur meg for å se etter hvem
det som kommer i dag. Det kommer ikke så ofte forskjellige pleiere, men jeg liker å være på
den sikre siden. Når jeg ser på ansiktet hennes ser det kjent ut. Jeg sitter bare og stirrer.
Kanskje i ti sekunder, eller kanskje i et helt minutt. Jeg vet ikke riktig. Ansiktet hennes ser
veldig kjent ut men er det hun som var her i stad? Ja, det må være det. ”Er du ikke sulten Mr.
Edvardsen?” Hun kaller meg alltid Mr. Edvardsen, akkurat som om jeg ikke har et fornavn.
Ingen av dem har noen gang kalt meg Runar. Det er jo det jeg heter. Bare fordi jeg er gammel
trenger de ikke å kalle meg Mr.

”Skal du ha frokost eller ikke Mr. Edvardsen?” Jeg sitter fremdeles bare og ser på henne en
liten stund. Akkurat som om jeg vil teste hvor lenge hun er villig til å vente på et svar. Hun
ser på meg nå også. Jeg kjenner at jeg rødmer. Legene sier at jeg har dårlig blodtrykk, men å
pumpe blod opp trynet det klarer jeg. Jeg blir ikke bare litt rød, som jeg ble når jeg var liten
og ikke hadde gjort leksene på skolen. Hele ansiktet mitt blir som en rød blomst i sin beste
blomstringstid. Dette er ikke et unntak. Jeg ser henne inn i øynene igjen før jeg sier ”du kan
kalle meg Runar”.

Nede i matsalen sitter det mange andre gamlinger. Noen sitter sammen, noen sitter alene. Jeg
er en av de som sitter alene. Ingen venner som barn, ingen som voksen og ingen som gammel.
Hva skal man egentlig med venner? Jeg er jo hele 87 år gammel. Eller var det 88? Jeg husker
ikke helt. Det er i hvert fall ganske mye. Man er jo ikke ordentlige venner heller her. Det er
vel bare noen som bruker som en nødløsning fordi de føler seg så gamle. De er vel ikke noe
eldre enn meg, men kanskje innvendig. Det er til og med noen som påstår at de er kjærester.
Begge to har vært gift, men så ble de alene etter mange år. De ble satt på gamlehjem når de
ikke klarte å lage mat eller komme seg opp av sengen på egenhånd. Det er vel sånn det hendte

1
 Anders M.K. 9a1 Ensomhet

med de fleste av oss. Men når de skal begynne å få seg kjæreste på et gamlehjem da hare de
gått litt vel lang. Det synes i hvert fall jeg.

Jeg har mitt eget faste bord nede i hjørnet med utsikt over lyskrysset. Det er her jeg tilbringer
mesteparten av dagen. Jeg ser på alle folkene som går rundt der nede. De ser så små og
hjelpeløse ut, men allikevel så organiserte. Akkurat som maur i en maurtue. Alle har sin egen
jobb og dronninga, det er meg. Jeg føler meg som herskeren deres når jeg sitter her og speider
ut over dem, akkurat som om det er jeg som gir dem oppgavene de skal gjøre. Jeg befaler den
ene til å gå over veien. En annen befaler jeg til å gå inn i ICA butikken å kjøpe mat til resten
av tjenerfamilien hans. Det føles så godt. Her er det jeg som bestemmer. Det er jeg som er
sjefen og eneherskeren. Jeg liker denne følelsen. Det er vel egentlig det jeg lever for. Når jeg
ser ned igjen kjenner jeg suget etter mer kommandering. Jeg ser mann gå alene bortover
fortevet. ”Gå over veien”, sier jeg med en behersket stemme. Mannen ser ikke ut til å endre
kurs. ”Pell deg over veien da!”, sier litt mer anspent denne gangen. Jeg fester blikket på noe
annet et sekund før jeg ser tilbake på mannen. Det er nesten helt utrolig, mannen har
fremdeles ikke gått over veien! Jeg kjenner at jeg blir frustrert og over måten han ignorerer
meg på. Jeg klarer nesten ikke å styre meg lenger. ”Kom deg over veien din jævla drittsekk!”,
hyler jeg ut med armene bankene i glassvinduet. Et øyeblikk er jeg redd for at vinduet ikke
skal holde. Det føles som om jeg slår ekstremt hardt. Mannen som ikke ville adlyde mine
ordre er ute av syne. Det gjør meg bare enda mer sur. Jeg kjenner at jeg koker over innvendig,
akkurat som når man koker spagetti med for mye vann i kjelen. Det er sånn det føles nå.
Plutselig føler jeg en veldig ubehagelig stillhet. Jeg snur meg rundt. Alle i hele matsalen har
stoppet å spise. De sitter bare og ser på meg. Til og med det forbaskede kjæresteparet har
sluttet med kjærestegreiene sine og sitter bare og stirrer. ”Hva er det dere ser på”, freser jeg.
Ingen sier noe som helst. Til og med de to sykepleierne sitter bare helt musestille og ser
forskrekket på meg. Jeg prøver å ikke møte blikkene deres mens jeg går opp mot rommet mitt,
men klarer det ikke helt.

Utenfor rommet mitt står det en stol. Den pleier å være ledig. Det er den i dag også. Jeg
bestemmer meg for å sette meg og vente på at de andre skal komme opp fra spisesalen. Det
blir mye venting. Jeg vet ikke om jeg sovner i mellomtiden, men plutselig hører jeg stemmer
nede i gangen. De er hese og harkende og kommer sakte men sikkert oppover mot meg.
Førstemann forbi er en gammel fyr med rullator. Han ser syk og skrøpelig ut. Det gleder meg
å se ham lide. Jeg liker at andre har det verre enn meg. Akkurat når han kommer forbi
strekker jeg ut foten foran rullatoren hans. Den bråstopper. Mannen som styrer den ser

2
 Anders M.K. 9a1 Ensomhet

forbauset ut samtidig som han prøver å komme seg videre. Det er nesten som om han ikke
legger merke til at det er jeg som stoppet ham. Han prøver bare å gå gjennom foten min. For
en idiot. ”Denne veien er min”, sier jeg. Stolen knirker når jeg reiser meg og går skranglete
bortover mot offeret mitt. Jeg stiller meg foran ham så han ikke har sjanse til å komme seg
videre. ”Du kommer ikke forbi her”. ”Denne veien er min”. Det virker nesten ikke som
mannen hører meg en gang. Han bare går rett på meg. Jeg kjenner at jeg blir veldig frustrert.
”Hvorfor kan du ikke bare høre på meg din gamle tulling?”. Mannen reagerer ikke. Jeg griper
tak i skjorteermet hans og trekker til. Han faller vinglende nedover før han treffer bakken med
et dunk. Jeg smiler triumferende mens jeg ser ned på ham. Jeg tror han må ha slått seg ganske
kraftig. Det gjør meg også glad. Jeg føler meg mange år yngre hver gang jeg får muligheten til
å ydmyke eller bestemme over noen. Det er en sånn fin følelse. Den setter meg i respekt.
Plutselig kjenner jeg en hånd på skulderen. Den er stor og kraftig. Håndtrykket er hardt,
egentlig litt for hardt, men jeg prøver ikke å vise tegn til svakhet, for de vil bare føre til at jeg
mister min respekt overfor de andre. Det kommer tre hender til som hjelper den første med å
få båret meg inn på rommet mitt og lagt meg i senga.

Nå kommer hun igjen. Jeg kan høre de høyhelte skoene mot linoleumsgulvet som to
trommestikker. De kommer fort. Hun var her for ikke så veldig lenge siden. Gav meg bare to
piller og ba meg sove. Det føltes godt.